Det var årsmøte i klubben. I løpet av året hadde `n Johan gått bort. Han var æresmedlem i klubben. Æresmedlemmer skal æres med ett minutt stillhet. Litt rart med han Johan – han var egentlig en kødd. Var svær i kjeften, kom på kant med de fleste. Men sa ja til alle tillitsverv. Gjennom over femti år i klubben. Hadde mange verv – de hadde stått tomme. Johan tok dem. Til slutt kom ikke klubben unna: Johan ble æresmedlem. Nå var han dø. «Ett minutt stillhet», kom det fra formann Gustavsen, som sto bak respateks – bordet. Der sto han oppreist sammen med nestformann, kasserer og sekretær. I hånda hadde han Klubbklubba, bak ham og over ham blinka pokaler fra over seksti års innsats på fotballbanen, på håndballbanen, på friidrettsbanen og i skisporet. Det var til og med pokaler fra triumfer i bridgeturneringer. Vi hadde bridgegruppe før og langt etter krigens dager. Noe vi hadde fra AIF, Arbeiderenes Idrettsforbund. Vi var stifta i det forbundet 10.09.37.
Pokalene blinka over hue til Gustavsen, akkurat som stjerna blinka over krybba da Jesus ble født. Det kunne ikke være noe symbolsk i det. Var det noe han Johan ikke traff på sin vei videre – så var det Gud eller Jesus. Men et minutt stillhet skulle `n få. Det sto i loven. Forsamlinga falt i stillhet. Gustavsen passa klokka.
Bak i salen sto ‘n Jan. det var vel han som hadde slitt og krangla mest med Johan de siste åra. Han syntes tida gikk umåtelig sakte og klarte ikke å holde seg etter et halvt minutt:
«ER DET INGEN SOM HAR KLOKKE HER À?»
Forsamlinga falt i latter, formann Gustavsen blei forbanna gjennom et kraftig smell i respateksen. Forsamlinga gjennomførte de siste sjue i stillhet – til sjue i stil.
Nå er jeg inne på hele poenget. Tida eller klokka – som er så dønn håndfast – kan noen ganger stå dønn stille. Andre ganger så flyr `n.
Mitt første forhold til klokka – var skoleklokka. Den forventningsfulle ventinga på ringinga i friminuttet – så til oppstilling foran Lærer Odden. Hvem av fem klasser sto sirligst i to rekker for så å komme først inn? Og ventinga på å ringinga for timeslutt. For å komme først ut – og «ta» den beste fotballplassen i skolegården. Så kunne jeg etter hvert klokka. Og fikk min egen. Stolt som ei hane! Skulle styre livet med klokka. Fattern og Muttern i jobb, jeg blokkegutt med nøkkern rundt halsen.
Så lærte jeg fort at mange «ikke kunne klokka» uavhengig av alder, kjønn eller stilling. Lærer Laszlo forårsaka en «nesten – katastrofe» for oss på småguttelaget med sitt lemfeldige forhold til klokka. Vi var på steinekskursjon – for ente gang på skauen. Vi elska det, Laszlo hadde noen favorittjenter, han og dem identifiserte ulike steinarter, vi gjorde som vi ville. Turene blei alltid avslutta med bading, i Hvalsdammen, Landfalltjern eller Gamledammen. Denne gangen glemte Laszlo klokka. Ikke vi. Jeg som kaptein sa det var krise – vi sju laget var klar for å ta beina fatt ned Blåsteinbakkene. Da pekte Laszlo – som ikke var Skauvant – til tross for at han var flykning fra Ungarn i 56 – mot Lier og bebudet: «det er denne veien vi skal gå hjem». Vi sju nekta, og valgte sørøstlig retning. Vi rakk bortekampen mot Mjøndalen. 2- 1 til bortelaget. Laszlo og resten av klassen blei etterlyst, nådde nesten Lierbyen, for så å snu. Hjemme halv tolv på kvelden. Jeg ble satt ned i oppførsel i åttende fordi jeg dagen etter «forsiktig» påpekte veivalget. Men det var det verdt. To poeng på Nedre Eiker var det ikke mange som fikk med seg hjem.
Forholdet til klokka går også i arv. Noen av mine lagkamerater kom alltid «akkurat» eller to minutter for seint. Ta deg faa`n på at sønnene er dønn like. Det veit jeg – jeg er treneren.
Jeg har tre kjærlighetsforhold og et mer problematisk ett som er knytta til tida og klokka
Det første kjærlighetsforholdet er allerede nevnt. Mi første klokke blei kjøpt hos Urmaker Lindås i Globusgården. Den herrens dag – 10. januar 1967 etter bading og badstu på Drammensbadet med fattern . Aldri har polvotten glippa så mye på handa – i sjue stive kuldegrader – hjem den bursdan.
Det andre kjærlighetsforholdet handler om Stadionklokka på min hjemmebane – Banen. Vi hadde det flotteste Stadionuret i Norge. Ferdig oppsatt i 1961. Tusenkunstneren og faren til Jon, Eugen Bunæs lagde ramma, skiva og viseren. Trekkoppmotoren – blei kjøpt inn hos Roll Hansen. Hver lørdag i kampsesongen blei viseren og uret tatt fram. I tillegg blei seks flagg heist: ett Åssiaflagg ved klubbhuset og fem norske rundt banen. Med seremoniell presisjon – som en rød snor klippes i to – blei Stadionklokka satt i gang i første og annen omgang – da dommer `n blåste i fløyta. Og det var kun gutta i Banekomitéen som var seremonimestere. På tur – sto `n Sigurd Jørgensen, Harald Aas, Harald Jørgensen eller Ivar Jansen høyt over bakkenivå med nevan på uret. Ivar – 85 år gammel – er sjefen i arbeidslaget anno 2016. 55 år i Stadionklokkas tjeneste. Det kvalifiserer til Kongens Fortjenestemedalje i gull!
Den klokka har styrt mye av mitt følelsesliv. Og den klokka lærte meg hva ordet relativt betyr. Min opplevelse av – noe så konkret og reelt som tida – forandrer seg i forhold til den ytre og indre situasjonen jeg er i. Leder vi 1 – 0 og vi er pressa – det er to minutter igjen – da står tida stille. Ligger vi under 1 – 0 og går for utligning – går tida fortere enn Lynet. Sånn er det i livet også. Fortsatt står og fungerer Stadionklokka på Banen. Får vi vekk McDonalds reklamen – så er det bare å ringe Riksantikvaren! Jeg har tittet opp på mange Stadionur – opp gjennom åra. I alle verdensdeler. Med mange ulike lag. Mye har også stått på spill. Men intet senario slår mine og våre rundt Stadionklokka på Åssia.
Mitt tredje forhold til tida og klokka – er terminlista. Forventningen: Hvem skal vi spille mot i år? Når skal vi spelle mot naboklubben? På hvilke kamper kommer det mest publikum? Usikkerheten: hvordan blir budsjettet? Rekker vi kampen med den reiseruta? Terminlista har styrt mye av mitt liv, mitt år, min måned, min uke, min dag. Når skal gutter 08 spille? Terminlista styrer et lag, en klubb, en krets, et forbund, et helt folk, et kontinent – ja verden: Når går kampene, hva kan vi se på TV, når kan vi se hva på TV, når går Champions League, når går EM, når går VM, når blir det krig?
Mitt siste forhold til tida er mer problematisk – men like fullt – sånn er det. Det er min biologiske klokke. Noen ganger går den på ene måte slik at jeg rekker alt, jeg er dønn produktiv, jeg smiler til verden, jubler og synger. Andre ganger går den for fort, jeg rekker ikke det jeg har planlagt, jeg mister pusten og panikken tar rubbel og bit. Da stopper klokka nesten opp – ikke helt, men den går umåtelig sakte. Ei natt kan ta år. En dag føles som istid.
Men heldigvis vender Stadionklokka tilbake. 2 x 45 minutter. 1 – 0 til hjemmelaget.
Ivar på post. Landets eldste og flotteste stadionklokke.
Øyvind Larsen