Min første langrennstrener het Magne Svorkmo. Jernbanearbeider fra Svorkmo og Orkdal. Så blei gruva, Løkken Verk lagt ned. Thamsbanen gikk samme vei. Så blei han industriarbeider – på National – i Drammen. Og langrennstrener for oss i Åssia. Og han tok med seg stolte skitradisjoner og skikunnskap fra Orkdal, Meldal, Rindal og Hølonda. Vi måtte gjennom elghufs, langturer kun i søkktunge myrer og ikke minst tidlig opp om morran – på høsten – i skauen – for å gå på ski på i gjenfrosne myrer og vann. Stormyrputten og Goliaten var favorittstedene. En time opp med skia på skuldra, skitrening – den varte lenge – så en time hjem. Da smakte kjøttkaker og semulepudding med rød saus! Magne fra Svorkmo var selvsagt egentlig skihopper, men også fotballspiller. Kjapp ving på Svorkmo. Lignet litt på Jimmy Johnstone fra Celtic. Magne hadde med seg fotballen på skitreninga. I sekken. Alle måtte ha minst 50 runder rundt Stormyrputten før vi løp over til den rim- og islagte Goliaten – for fotballspilling. Magne tok ut lagene. Jeg kom alltid på laget hans.
Men først fikk vi alltid historia om Rosenborgs Europacupbortekamp mot Celtic – på Parkhead i Glasgow – i 1972. Riktignok tapte RBK 2- 1, Men Bjørn Wirkola – hoppkongen fra Alta og Melhus – scora. Og Øivind Brynte Torp – stod i mål. Skihopper han også – sågar Juniornorgesmester. Så fikk vi beskjed om å være allsidige – drive med alt innen idrett:
«Dokk må vårrå allsidig – sjø. Det lønn sæ – sjø. Vi må lær av historia – sjø».
Magne var en slepen, ivrig, men litt veik fotballspiller. Særs skotskinspirert, hadde vært på trenersamling i Trondheim. Med Ragnar Pedersen, sammen med det skotske FA. Lært om «The Short Pass Game – The Scottish Way». Ikke noe Hølonda–fotball. Pasning på fot. Samma hvor du var og hvor mulighetene bøy seg. Kom pasningen ikke fort nok ropt `n «LEVER». Etterhvert forsto vi at det betydde «å slå en pasning – kjapt». Vi oversatte det til vårt Åssianske språk: «Å sentre, sentrer, sentra – har sentra».
Sånn blei vi ført inn i det finurlige fotballspråket og det trøndersk – skotskinspirerte pasningsspillet.
Balast og minner for livet.
Trender
Idretten er trendpåvirka. Som alt annet i samfunnet. Er husfargetrenden grå, så maler naboen huset grått, og – jammen tenker du på det samme. Sier «analytikeren» at penga må settes i fond – setter vi penga i fond. Uavhengig av det økonomiske klima. Jeg sier ikke at en ikke skal følge en trend – eller herme – på godt norsk. Herming er faktisk en god læringsform. Men vi må være sikker på at vi hermer etter det som lønner seg – på sikt. Sånn også i fotball. Har verdens beste lag 70% i ballbesittelse, bør vi prøve på det? Uten å vurdere hvem vi er, hva vi kan, hvem vi spiller mot, hvor vi er på banen og hvordan tilstanden til motstanderen er – der og da.
Ti-trekksleiken
Her om dagen møtte vi et lag som var fantastisk i å eie ballen. Ballfører var trygg og god med ballen. Han brukte få touch, pasningene kom fort og de var harde. Pasningene var presise og pasningsalternativene var flere. Men de hadde verken avstand og retning i spillet sitt. De holdt på – på egen banehalvdel. De «angrep» faktisk mer innbytterbenkene og tribunen på den andre sida – enn målet vårt. Flott for oss. For hadde de trua de romma som skal trues – da hadde vi fått trøbbel. Vi vant kampen 4–1. Synd for dem. Ikke for at de tapte. Men fordi læringsutbytte må ha vært minimalt.
Forutsetningene for et godt pasningsspill
Skal du bli god på noe – må du øve på pensumet (repertoar) i den rette læringssituasjonen (trening – kamp). Som på skolen: skal du bli god i tysk – må du øve på tysk. Du blir ikke god i tysk om du øver på spansk. Så må du ut å øve – snakke tysk – (øve på valg i spill – motspill).
Sånn er det også i fotball. Skal du skape målsjanser og mål, må ballen spilles framover, gjennom ledd, på spillere i bevegelse foran og forbi ballfører. Dette må en øve på mye. Jeg sier IKKE at det IKKE er lurt å ha ballen i laget: for å få medspillere «på plass» foran ballfører, for å få medspillere forbi ballfører eller for å finne gjennombruddsmuligheter motsatt. Andre ganger kan vi hvile med ballen i laget – for å lade «angrepsbatteriene». Men at angrepstrening skal være retningsbestemt og at målet for angrepene er totalgjennombruddet mot motstanders mål: herom skal det ikke herske noen tvil. Slik skal det være – avhengig om Leicester, Barcelona, Real Madrid eller Atletico Madrid er trendsetterne pr. dato. Forutsetningene for et effektivt pasningsspill er i tillegg presis og hurtig utførelse, gode medtak, fart i pasningen og riktig avstand og vinkel hos medspillerne.
Rosenborg i verdensklasse
Så en detalj som kan være avgjørende for gjennombruddet og et effektivt pasningsspill. Ballfører har rom foran seg, men har umiddelbart ikke gode gjennombruddspasningsalternativ. Alt for ofte ser vi da at spilleren slår pasning, for pasningens skyld. Istedenfor, som i Rosenborg – utfordre nærmeste motstander for å skape rom bak 1. F, skape en 2: 1 situasjon, der RBK spilleren enten kan slå eller gå sjøl. Dette kan skjer fra midtstopper, back, sentral midt og ikke minst fra indreløper (eks. Jensen) som utfordrer motstanderbacken, med backen (eks. Svensson) fossende forbi på ytterside, samtidig som kant (eks. Helland) tar et innoverløp. Dette «pådraget» – låneord fra håndballen – med samtidige løp, er samhandling i verdensklasse, når det sitter. Og det gjør det jo ofte.
Stjålen gods – i ny drakt
Jeg sa det var en detalj. I Rosenborg er det et prinsipp, postulat eller læringsmoment. Egil Olsen sier alltid at hans fotballfilosofi er stjålen gods fra tanker tenkt tidligere enn han – i hans drakt. Nils Arne Eggen har hentet inspirasjon og tanker fra Rinus Michels og hans Ajax. Nå er det på tide at flere norske lag rapper dette postulatet fra Rosenborg. Vi ser det alt for lite: både på landslag, i toppdivisjonene og i aldersbestemt fotball.
La «pådraget» være et viktig læringsmoment i ditt lags treningsarbeid. Om dere lykkes – vil angrepsspillet få en ny dimensjon. Men det krever nidtidig øving – Rosenborg har øvd i snart 30 år!
Øyvind Larsen